Soline Vatinel

Soline Vatinel fortalte historien om kallet sitt på et seminar om ordinasjon av kvinner, som ble holdt i Dublin 25. Mars 1995. (Se “Women - Sharing Fully in The Ministry of Christ?”, BASIC 1995, pp. 39-45). Hun er en av grunnleggerne i Irish Catholic women's ordination campaign: B.A.S.I.C. (= Brothers and Sisters in Christ).

Her gjengitt på www.womenpriests.org med tillatelse fra forfatteren og fra BASIC.

Bakgrunn

Hennes død da jeg var 12 var en enorm opplevelse og det utfordret troen min. Inntil da hadde jeg trodd at Guds kjærlighet beskyttet oss fra lidelse. Da jeg så min mors kiste bli senket i graven, lurte jeg på hvor Gud var, og Martas ord kom til meg. (Jeg ble opplært i evangeliet mer enn i katekismen, og det er jeg takknemlig for.) Ordene som kom til meg var: "Hvis du hadde vært her hadde ikke min mor vært død."

Det tok meg noen år mens jeg var i puberteten å komme over hennes død. To år senere adopterte jeg mitt motto fra St. Johannes Evangelium og det er jeg glad for at jeg gjorde, fordi det har bevart meg helt siden da. Ordene er de som Jesus sa til apostlene,

“I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden”.(Joh. 16.33)

Min mors død betydde også lange sommerferier og en far som ikke visste hva han skulle gjøre med sin datter. Jeg har en eldre bror. Så skjedde det bare, tilfeldighet eller "Gud-feldighet", at noen dro til Irland og tok med noen studenter. Jeg kom til Irand for første gang, i Tullow, County Carlow sommeren 69, "problemenes" år. Jeg tror det var en nedbrutt pike som ble forelsket i et meget nedbrutt land.

Kallet mitt

Jeg elsket Irland så høyt at jeg kom tilbake hver sommer. Da jeg tok min avslutningseksamen hadde jeg for lenge siden bestemt meg for å komme til Irland for å studere. Jeg kom i 1973 for å studere ved Trinity College, og jeg er fortsatt her, 22 år senere!

Som ungdom hadde jeg en levende tro, og jeg hadde vært med i studentgrupper på skolen, som drøftet evangeliet. Jeg var også fortsatt et meget bekymringsløst barn, full av begeistring for studiene i en fremmed by, selv om jeg var ganske sjenert.

Ved slutten av det første året på gymnaset, hadde jeg en opplevelse som, selv om det skjedde for over tyve år siden, vil være med meg for alltid. Jeg endret livskurs. Det var en dyptgripende opplevelse av Gud som kjærlighet, ikke med forstanden, ikke med tanken, det var virkelig, jeg ble overstrømmet med kjærlighet. Det er den eneste måten jeg kan beskrive det på, og jeg tror det er å ta for svakt i. En overveldende bevissthet om Guds kjærlighet, ikke bare for meg, men for hele verden, og ut fra det kom spørsmålet om hvordan man kan gi gjensvar på en slik overveldende kjærlighet. Jeg kunne ikke holde det for meg selv; det måtte deles med andre.

Og da, meget raskt, kom følelsen av å være kalt til prestetjeneste. Det var meget foruroligende. Jeg hadde ikke blitt oppdratt med tanken på at at kvinner kunne bli prester og jeg hadde aldri utfordret den. Jeg hadde aldri ønsket å bli en alterjente. Jeg hadde akseptert at Gud kalte menn til presteskapet; Gud kalte mennesker til forskjellige ting. Jeg så ikke mitt liv i forbindelse med noe presteskap, og da kallet kom tror jeg det brakte meg til randen av - og det er ikke et for sterkt ord - vanvidd.

Jeg tilbrakte noe tid i St. Patrick's Hospital og senere endte jeg opp på skadeavdelingen på Jervis Street Hospital etter en overdose. Det var skolekapellanen som tok meg med dit. Det var et rop fra dypet om hjelp for å prøve å forstå noe som ingen kunne hjelpe meg til å forstå. Kapellanene var meget vennlige, gode menn, og jeg er takknemlig for det de gjorde i disse fire årene jeg var på gymnaset og senere også. Men tanken på at kvinner ble kalt til prester var bare ikke der, og jeg kjempet på egen hånd med noe som jeg ikke kunne forsone med mitt syn på meg selv.

Det var en ensom kamp, og det jeg husker fra disse årene er denne bønnen "ikke kall meg; Kirken din vil ikke ha meg". Jeg hadde ikke troen til Maria fra Nasaret som kunne si "Ja" til det umulige. Kirken likte ikke slike jenter som meg, så jeg ville ikke at Gud skulle kalle meg. Jeg hadde ingen teologiutdannelse på den tiden, men som en del av historiefaget studerte jeg Reformasjonen. Slik var det jeg kom inn på teologi, og jeg kjempet også med den.

I fire år for å være eksakt - jeg skal ikke gå i dybden på det. Det var også en pilgrimsreise til Assissi; Jeg tror St. Frans hjalp meg på veien. Min tro ble bevart; det i seg selv er et mirakel. Jeg gikk daglig til messe og jeg tror Nattvedsmåltidene reddet livet mitt. Mer enn troen min, selve livet mitt.

Vold påført av Kirken

Jackie Hawkins har snakket om presteskapet som en baby, en baby som kanskje var misdannet eller som institusjonen ønsket å abortere. Jeg tror ikke det er for sterkt å snakke om kall til presteskap som blir abortert i kvinner. Det er liv fra Gud som blir plantet i kvinners hjerter som blir abortert. Det er vold av verste slag. Det er ikke synlig og derfor kan den overses, og når det snakkes om det, ties det i hjel.

Kallet ble med meg gjennom ekteskap, et meget lykkelig ekteskap med Colm, og to flotte barn, to sønner som nå tas hånd om, under seminaret, av en meget snill svigermor. Men kallet til å bli prest forsvant ikke. Det gikk under jorda; det ble dypere. Jeg studerte teologi og tjente som ekteskapsrådgiver, men fullførte aldri. Jeg fullførte aldri kallet. Det vokste seg dypere og sterkere.

Hvert år når det ble gitt et kall i Kirken på Kalls-søndagen, der det ble oppfordret til å bli prester, var det som et sår som ble åpnet igjen. Vi har en kirke som oppfordrer folk til å bli prester, men ikke av feil sort, kvinner.

Så, i 1990, ble det bare for mye. Babyen levde og sparket og ville bli født. Den hadde ikke blitt abortert, men ved Guds nåde var den fortsatt der. Og i 1990, i stor smerte, men fødsler er aldri enkle, kom babyen fram.

Det overrasket meg og det overrasket de som var med meg - Colm og Eamonn, som hadde vært en av kapellanene i Trinity og som fortsatt var med meg. Det kom ut under stor smerte med dager og uker i gråt på grunn av smerten av å bli strukket akkurat som en kvinne strekkes i en fødsel. Det strakk hjertet mitt. Jeg måtte si ja til noe som var meget stort og jeg var et lite menneske. Likevel kom det ut, og det kom levende.

Det var ikke slutten på smerten. Etter dette måtte det fortelles; det mådde deles med naboer, venner, med biskoper, mennesker med makt. Det ble mer smerte, og jeg antar det var en virkelig opplevelse av korset.

Jeg vil nå dele med dere et kort dikt jeg skrev for tre år siden - En sorgens kvinne - som forteller om smerten.

De faktiske omstendighetene er dette. Som en venn hadde jeg lyttet til ei ung jente som hadde blitt seksuelt misbrukt av en eldre bror, og på grunn av dette hadde hun tilbragt det meste av livet sitt her siden da - jeg tror det var over ti år - i St. John of God's hospital, for å ta et oppgjør med en veldig stor skade på hvem hun var.

Da jeg lyttet til henne ga hennes følelse av smerte og overgrep en meget dyp gjenklang i meg. Jeg hadde ikke blitt seksuelt misbrukt, men jeg er blitt meget dypt åndelig misbrukt av min egen Kirke, den kirken jeg elsket så dypt. Jeg er takknemlig for at hun bragte meg i kontakt med denne følelsen.

Da jeg skrev diktet hadde jeg blitt bedt om å skrive historien min. Jeg prøvde, og startet fra begynnelsen, gikk gjennom barndommen, men jeg klarte det ikke. Det var for smertefullt, og jeg kunne ikke snakke om det. Men diktet kom, og det var alt som kom ut.

En sorgens kvinne

Et objekt for nysgjerrighet og avvisning
hun henger,
blodig og forslått,
ribbet for sin verdighet,
hengt på korset
av sitt kall.
Over henne står det skrevet:
"Kvinnelig prest"
Den blinde massen spotter og håner,
spytter Gud, Skriften og Tradisjonen
i ansiktet
"Gud velger bare menn."
"Du er nevrotisk, se å få sjekket hodet ditt."
"Du mangler ydmykhet og ønsker deg makt".
Om hun bare kunne fornekte det
bekjenne sitt skjulte hovmod
Mange vender seg bort,
noen få står ved hennes side.
I atten år nå
har hun vært bundet
hennes kvinnelighet er blitt hånet
hennes ungdommelige liv ebber ut
i en endeløs pine.
Bare stillhet svarer hennes skrikende sønderbrutte hjerte
Kirken - forlatt
Gud - forlatt.

Gjennom sine tårer
Ser hun Ham ved sin side
den kjærlige, milde Kristus
som kalte henne, fortsatt ei jente
til å tjene ham.
Blodig og forslått,
korsfestet på hans kalls kors
og likevel smiler han:
"Kvinne, de tok ikke imot Meg,
og på samme måte tar de ikke imot deg,
for de elsker ikke nok."

Diktet skulle publiseres i et Katolsk magasin i fjor, men etter et brev fra Paven sa redaksjonen nei.

Smerten er tydeligvis for ubehagelig til å kunne uttrykkes.

Korsfestede kvinner

Sammen med diktet malte jeg et bilde med malersakene til barna mine, men alt som kom fram var svart. Jeg malte en kvinne på korset. Hun er naken slik Jesus også var naken på korset. Jeg studerte her i Milltown og jeg hengte det opp på en oppslagstavle. Det ble tatt ned. Fins det noe mer uskjønt enn en kvinne som henger på korset.

Senere snakket jeg med Erkebiskopen av Dublin om min følelse av å være kalt til prest. Jeg hadde ikke nevnt ordet kors, men han nevnte det og sa til meg: "Bare en mann kan være på korset".

Det er mange kvinner som er korsfestet, slik som kvinnen som fortsatt er innlagt på St. John of God's. Det er mange måter å lide på, og Maria ved korsets fot var på korset sammen med sin sønn. Dette er smerten som Kirken ikke vil høre om fordi det stiller for dypsindige spørsmål.

Jeg vil ikke avslutte med mine egne ord, men med ordene fra en kvinne som ikke ble korsfestet men skutt i en liten by i Peru, for fire år siden. Hun var en religiøs søster, Søster Irene McCormack, og i siste utgave av Irish Times mintes de hennes offentlige rettergang og henrettelse ved Sining Path.

Et vitnesbyrd om kvinners tjeneste

Noen måneder før hun ble skutt og døde skrev hun et brev som er blitt publisert. Det var ingen prester igjen i den byen. Hun var den eneste som var igjen, den som hadde valgt å bli hos det folket Gud hadde betrodd henne. Hun døpte og feiret høytider med dem, men de hadde ikke nattverd. De kom til henne, disse Peruianske folkene, og de sa: "Gi oss nattverden". Hun ville ikke det. Hun var ikke ordinert, hun var en kvinne og Gud kalte ikke kvinner, men så oppdaget hun noe og skrev: "De ga meg frihet til å forrette nattverden blant dem". Jeg siterer henne videre:

“Vår forhåndsoppfatning av at den eneste virkeligheten en den vitenskaperlige, den empiriske, gjør det vanskelig for oss å akseptere verdien av synbolisme. Ikke bare er det en selvmotsigelse mot Jesu ord om at det ikke er noen forskjell mellom mann og kvinne, men det er manglende anerkjennelse av den vanskelige situasjonen landsbybeboere som våre over hele verden, når Kirken vår fortsatt nekter dem deres offentlige prestetjeneste, i form av "fellesskapsmåltid". Når vi i våre små kristne fellesskap høyt oppe i Andesfjellene samles til minne om Jesus, er det ingen makt eller autoritet på jorden som kan overbevise meg om at Jesus ikke er personlig tilstede.

Jeg er glad for at disse månedene uten den "offisielle Messe" er slutt, og takknemlig for en kultur der jeg erfarer at nye symboler har beriket meg med en ny takknemlighet til Nattverden.

Fra: Compass: A Review of Topical Theology, Vol. 25(4) 1991 pp.33-35.

Irene McCormack døde. Hun utgjød sitt blod etter å ha gitt Kristi blod til disse menneskene som hun elsket.

Jeg er meget takknemlig for at dere er villige til å lytte til disse stemmene som nå er bragt til taushet. BASIC ble født ut fra en ufattelig smerte, men også ut fra medfølelse fra to menn, en prest og min mann, som så min smerte og ikke flyktet fra den.

Soline Vatinel, 25. Mars 1995

oversatt av Sigbjørn Rønning

Klikk her hvis du vil støtte min kampanje for kvinnelige prester.

Vennligst, oppgi at dette dokumentet
er publisert av www.womenpriests.org!