Kvinnelige presters
Katolske internettbibliotek

Bildestudie

Maria Magdalena gjenkjenner Herren. Hun strekker ut handa som om hun vil røre ved Jesus. Hun er som kvinna som rørte ved kappa til Jesus for å bli helbreda. Bevegelsen Jesus gir til svar antyder noe slikt som: "Beklager, men jeg må gå nå. Det må du også. Jeg har allerde gitt deg kraft til å gå og være vitne."

På andre sida av Jesus ser vi de andre kvinnene som kom til grava sammen med Maria. Deres tanker er fortsatt opptatt med å fullføre begravelsesritualet. De har ryggen vendt mot ham for å vise at de fortsatt er på gravsida.

Denne scena blir vekket til liv igjen gang på gang fra det andre århundre og utover. Vi ser den gjengitt på sarkofager, naturlig nok i forbindelse med kristnes død. Senere dukker det opp på kirkedører og i søylehoder, i kirkevinduer, i de enorme steinutsmykningene over inner- og ytter-dører i katedraler, kort sagt kan vi finne det overalt. 

Kristus viser seg for Magdalena. Hugget ut i et søylehode i Katedralen i Autun, Frankrike. 12. århundre.

Refleksjon

Denne scena er helt klart en del av de ting kirka ønsker at de trofaste skal huske. Den delen av de Gode Nyhetene som senere ble undertrykket i Apostlenes Gjerninger, nemlig at kvinner møtte Herren og fikk et oppdrag av ham. Det fant sin vei inn i kirkebygningene, et spontant resultat av sensus fidei, den indre troens skatt som kristne bærer i sine sjeler.

Eldre liturgier fant også en måte å minnes Maria Magdalenas tjeneste på gjennom de åra Jesus var med oss. Husk påskesalmen Victimae paschali laudes: “Dic nobis, Maria, quid vidisti in via?” -- “Fortell oss Maria, hva så du på veien?” Slå opp i hvilken som helst messebok som er datert før det andre Vatikane.

Er vårt eget oppdrag som Jesu disipler, enten vi er kvinner eller menn, hugget inn i vår dypeste bevissthet?

Sr. Theresia Saers