Kvinnelige presters

Katolske internettbibliotek



email us

Læreautoritetene har gjort mange alvorlige feil i lignende tilfeller av antatt ‘doktrine’

Læreautoritetene har gjort mange alvorlige feil i lignende tilfeller av antatt ‘doktrine’

Læreautoritetene vokter trosfellesskapet mot vranglære. Det fortjener vår respekt. Men historien viser at læreautoritetene har gjort, og kan gjøre, alvorlige feil i sine vurderinger.

Disse feilene har ofte skjedd i forbindelse med kulturforandringer. Læreautoritetene har ofte klynget seg til antikke, tradisjonelle meninger og praksis som ble forbundet med essensen av Kristen tro på en uklok måte.

Det er lærerikt å studere noen eksempler.

Da bankvesenet startet i Europa, begynte de å forlange renter på pengelån - slik alle gjør i dag. Kirken holdt seg til Gammeltestamentlige lover og forbød det.

Det andre konsil av Lateran (1139 A. D.) foreskrev at personer som krevde renter “ikke skulle få adgang til sakramentene”, Og “i tilfelle de ikke avstod fra sine feil, sulle de nektes en kirkelig begravelse.”

Magisteriet opphevet forbudet først i 1830. I løpet av de foregående seks århundrene levde og døde mange forretningsmenn og deres familier utenfor Kirken.

 


Helt til 1888 godtok og forsvarte pavene og deres tjenestekontorer legitimiteten av slaveri!

Fedrene, kirkemøtene, pavene og teologene fastholdt at slaver rettmessig kunne eies, kjøpes og selges.

Congregation for Doctrine i Roma fastslo senest den 20. Juni 1866: “Slaveri i seg selv, slik vi ser det i sin grunnleggende form, er ikke på noen måte i motsetning til naturlovene eller Guds lov. Det kan være flere rettmessige hjemler for slaveri . . . Det er ikke i strid med naturens eller Guds lover at en slave kan selges, kjøpes, byttes eller gis.”.

 

Katolske biskoper, teologer og aktivister som kjempet for frigivelse ble betraktet som ‘bråkmakere’ og ‘vranglærere’.



I alle fall opp til 1854 var den offisielle lære i Kirken at det ikke fantes noen frelse utenfor Kirken.

Det var ikke bare det at paver og teologer forkynte dette som offisiell lære. Det synes som om det var definert av Kirkekonsilene som et trosdogme!

Konsilet av Florence erklærte i 1442, under pave Eugene IV: “Den hellige Romerske Kirke ... tror bestemt, bekjenner og forkynner at ingen som forblir utenfor den Katolske Kirke, ikke bare hedninger, men også Jøder, vranglærere og splittere, kan få del i det evige liv; men de kommer til å havne i den ‘evige ild som er beredt for Djevelen og hans engler’ (Matt.25.41), hvis de da ikke før slutten av sitt liv kommer inn i den. For enhet med Kirkens legeme er av så stor betydning at Kirkens sakramenter hjelper bare dem som forblir i den; og faste, almisser, og andre fromme gjerninger, og utøvelse av et strengt Kristent liv gir belønning for dem alene. Og ingen kan bli frelst, selv om han gir sitt blod for Kristi navns skyld, uten at han forblir i den Katolske Kirkes skjød og enhet”.

Denne såkalte doktrine, som nå er tilbakekalt av II Vatikane, hadde sitt opphav i en total uvitenhet om religionenes mangfoldighet. Den ignorerte erfaringen av Guds nåde utenfor Kirken.

Virkeligheten bak disse tilfellene er at magisteriet er konstant bakut for sin tid: i spørsmålet om å ta renter på lån; om at jorda kretset rundt sola; om utviklingslæren; om de hellige skrifters opphav; om demokrati; fagforeninger; religiøs frihet og økumenisme; på i det minste 64 spørsmål. Hva enn moderne realiteter fant ut, oppfattet Rom det først som galt. Følger den ikke den samme vei nå når det gjelder forbud mot prevensjon, frivillig sølibat og ordinasjon av kvinner?



Hvorfor vi utfordrer læreautoritetene Ofte stilte spørsmål Neste?
kulturforandring fakta historie sann loyalitet trosoppfatning
feminisme? ufeilbar? troverdighet? lydighet? undergraving?
Har du noen spørsmål til oss? __Forslag? __Kommentarer?


Om opphavet til disse nettsidene
oversatt av Sigbjørn Rønning