1. Korinterbrev 14.34-35

Denne teksten, som helt klart er tilføyd Paulus' originale brev senere, er blitt brukt i Kirkens tradisjon for å utelukke kvinner fra tjenester i Kirken. At dette et et tillegg kan forstås ut fra følgende fakta:

• Versene 34- 35 kommer etter vers 40 i flere viktige gamle manuskripter: Claromontanus av Paris , Boernerianus av Dresden , Minuscule nr 88, og versjoner av den Eldre Latinske (Itala) oversettelse (2. - 4. årh.). Det viser at verset var en senere kommentar i margen på det originale papyrusmanuskriptet og ble satt inn i hovedteksten i senere kopier.
• Regelen om at "kvinner skulle tie i menigheten" motsier direkte det Paulus sier om kvinner som profeterer i menigheten i 1. Kor. 11.5. Se også: “Den som profeterer taler til mennesker til deres oppbyggelse og trøst” (1. Kor. 14.3; osv.).
• Uttrykket “som også Loven sier” (v. 34) motsier Paulus sin lære om at vi er frigjort fra loven (Gal. 2.16; 5.1+18; 3.23-28; osv.osv.).

Selv om forfatteren brukte didaskein (=lære) i 1.Tim. 2.12 mens han brukte ordet lalein (=snakke) i 1.Kor. 11.35, mener bibellærere stort sett at de to tekstene angående kvinners/hustruers begrensning sier det samme. Kanskje stammer 1.Kor. 14.34-35 fra en lignende kilde som 1.Tim. 2.11-14, et forsøk på å motarbeide innflytelsen av Gnostisk lære om kvinnen i Lilleasia omkring år 100 e.Kr. Se 1.Tim. 2.11-15.

Les C.K.BARRETT, The First Epistle to the Corinthians, London 1971, s. 330-333; H.CONZELMANN, Der erste Brief an die Korinther, Göttingen 1981, s.298-299; H.J.KLAUCK, 1 Korintherbrief, Würzburg 1984, s. 104-106; F.LANG, Die Briefe an die Korinther, Göttingen 1986, s. 199-201; R.A.HARRISVILLE, 1 Corinthians, Minneapolis 1987, s. 242-244; G.DAUTZENBERG, ‘Zur Stellung der Frau in den paulinischen Gemeinden’, Die Frau im Urchristentum, s. 193. 257-300; G.FITZER, “Das Weib schweige in den Gemeinden”. Über den unpaulinischen Character der mulier-taceat-Verse im 1.Kor 14, Munich 1963; V.C. STICHELE, ‘Is Silence Golden? Paul and Women's Speech in Corinth’, Louvain Studies 20 (1955) 243-250.

Kommentarer til teksten

[“Som i alle kristne menigheter, (vers 33b)]
skal kvinnene tie i menighetssamlingene. Det er ikke tillatt for dem å tale, de skal underordne seg, slik også loven sier. (vers 34)
Hvis det er noe de vil lære, så la dem spørre sine menn hjemme. For det sømmer seg ikke for en kvinne å tale i menigheten. ” (vers 35)

Det faktum at versene er et senere tillegg påvirker ikke deres status av å være en del av den inspirerte tekst. Både i det Gamle og det Nye Testamente vokste bøkene gjennom en rekke etterfølgende forfattere og utvidelser.

Men selve fakta i tillegget har betydning for tolkningen av avsnittet.

Lærer dette verset, som en del av den inspirerte tekst, at kvinner skal underordne seg menn for all framtid og at de ikke kan få en lederoppgave i Kirken også i framtiden? 
Svaret er klart: nei, av følgende grunner:

• Det opprinnelige forbudet hadde tydeligvis en begrenset gyldighet. Det motsa Paulus sin tillatelse til at kvinner kunne profetere (1. Kor. 11.5). Det argumenterer ut fra Moseloven som om den skulle binde kvinner for all framtid (ver 34). Det antar at alle kvinner har menn som de kan stille spørsmål til (se vers 35). Det baserer seg på den jødiske fordom at det er ansett som skammelig at en kvinne taler i synagogen (vers 35).
• På samme måte som 1. Tim. 2.11-14, er dette et uttrykk for et tiltak som ble gjort i noen av de tidligste kristne fellesskapene for å imøtegå et spesielt problem.
• Det er for stor sprik mellom den “bokstavelige betydning” av teksten og det tiltenkte omfang fra forfatterens side til å si at dette er et inspirert, permanent forbud mot at kvinner kan ha en tjenestefunksjon i Kirken!

John Wijngaards
oversatt av Sigbjørn Rønning

Klikk her hvis du vil støtte min kampanje for kvinnelige prester.

Vennligst, oppgi at dette dokumentet
er publisert av www.womenpriests.org!