KVINNELIGE PRESTERS? JA!header

Responsive image

INNGANG

GRUNNER

MOT PAVEN?!

DEBATT

MENY

Nederlands/Vlaams Deutsch Francais English language Spanish language Portuguese language Catalan Chinese Czech Malayalam Finnish Igbo
Japanese Korean Romanian Malay language Norwegian Swedish Polish Swahili Chichewa Tagalog Urdu
------------------------------------------------------------------------------------
Det alminnelige presteskap

Det Alminnelige Presteskap

Scriptural Meaning!

The literal senseRationalizations!Intended ScopeLiterary FormsMeaning of a text

Alle troende er en del av Kristi presteskap

Herren Kristus, Yppersteprest uttatt blant mennesker (se. Heb. 5.1-5), "gjorde oss til et kongerike, til prester for Gud, sin Far (Åp. 1.6; se. 5.9-10). De døpte er ved gjenfødelsen og salvelsen av Den Hellige Ånd innviet til et åndelig hus og et hellig presteskap.

Vatican II, Lumen Gentium, no 10.

Betydningen av dette for kvinner er enorm:

  1. Kristus avskaffet det Gammeltestamentlige presteskapet som bygget på sacrality (=antatt hellighet) på tider, steder, gjenstander, prestelig avstamning.
  2. Kristus opprettet et presteskap som har sin grunnverdi basert på dåpen som alle har del i.

Derfor er det underforstått at både menn og kvinner også kan delta i Kristi tjenende presteskap. Vi kan med rette kalle dette Kristi underforståtte hensikt.

Kristus avskaffet det Gammeltastamentlige presteskap som baserte seg på såkalte 'hellige' ting.

Jesus var ikke en sosial reformator, selv om hans religiøse prinsipper ville fått enorme sosiale følger. Han satte egentlig ikke i gang en sosial revolusjon. Det samme kan ikke sies om innvirkningen på religionen. Selv om han ikke angrep de sosiale strukturene i sin tid direkte, var han intolerant når det gjaldt de foreldede og udugelige religiøse strukturene. På dette området kunne hans gjerninger neppe blitt mer hensynsløs. Han avskaffet presteskapet totalt, slik det forstås i Gammeltestamentlig sammenheng.

For å forstå den fulle betydning av Jesu holdning i denne saken, må vi huske at det Gammeltestamentlige prestskap bygget på den tankegang at de skilte mellom det hellige og det verdslige. Noen hverdagslige ting, slik som hus, husdyr, spising og soving, handel, og lignende, var vanlig eller "verdslig". Gud var ikke virkelig tilstede i disse realitetene. Andre ting i vår verden anså man derimot åfor være gjennomtrengt av Guds nærvær og var blitt "hellig" av den grunn. Dette er opphavet til "hellige" tider (sabbat og festdager) "hellige" steder (i hovedsak Templet) "hellige" ting (f.eks. kar brukt i gudstjenesten) og "hellige" personer (prester) som var viet til Gud. De Gammeltestamentlige prestene var atskilt fra andre menn av samme grunn som at sabbaten ble ansett for å være mer hellig enn mandagen, eller at Templet var et helligere sted enn Betestadammen. Prestene var legemliggjørelsen av et hellig nærvær i en verdslig verden.

I stedet for å erstatte de gamle tingene med nye, gikk Kristus lengre. Han fjernet radikalt skillet mellom det hellige og det verdslige. Dette kan virke støtende på noen kristne som ubevisst fortsatt tenker på Gammeltestamentlig vis. De tenker seg kanskje det Nye Testamente som en oppdatert versjon av det gamle. De tror at kirkene våre har erstattet templet i Jerusalem, at søndagen vår erstatter sabbaten, at våre hellige kar er en fortsettelse av gjenstandene i templet og at de Nytestamentlige prestene er en nypusset versjon av de Gammeltestamentlige. Grunnen til denne misforståelsen skyldes delvis ting som har utviklet seg innen Kirken i historiens løp, delvis av hensyn til menneskets behov for kvasireligiøse ting, slik som at kirkene er en del av en etablert religion. Men i bunn og grunn er opprettholdelsen av "hellige" ting en tilbakegang og i strid med læren i det Nye Testamente.

Ta for eksempel hellig sted. Jødene har bare lov til å ofre i Templet (5.Mos.12.1-14) og selv inne i templet ble ting mer hellig jo nærmere sentrum de var. Det innerste kammeret i helligdommen som ble kalt "Det Aller Helligste", kunne bare besøkes av ypperstepresten og da bare en gang i året (Heb. 9.7) Kristus anerkjente ikke lenger slike hellige steder. Han helliget alle steder. I hans rike, kan vi ikke tilbe bare i Jerusalem eller på et hellig fjell, men overalt så lenge det skjer i "ånd og sannhet" (Joh.4.20-24). Faktisk var hans eget legeme det nye tempelet som erstattet det gamle alle steder i verden (Joh. 2.21). Da Kristus feiret Messe første gang ved Det Siste Måltid, gjorde han dette i øvresalen på et vanlig hus (Mark.14.12-16). Og som kronen på verket var stedet der han gav sitt enestående offer for hele verden ikke i tempelgården, men på en stygg avrettingshaug (Heb.13.12). Da Jesus døde ble skillet mellom hellige og verdslige steder vasket bort en gang for alle. Evangeliene forteller at teppet i templet, som skjuler "Det Aller Helligste", "revnet i to, fra øverst til nederst (Mark. 15.38). Den tidlige Kirke skjønte dette. De hadde ingen templer, kirker eller kapeller. De feiret felles bønn og Nattverden overalt hvor de var samlet som et fellesskap. I grunnen er dette fortsatt en sannhet i dagens Kirke. Selv om skikken med å avsette steder for bønn er prisverdig i seg selv, snek det fra det fjerde århundre seg igjen inn som en gjeninnføring av det gamle religiøse system.

Det samme gjelder hellige dager. For Jødene var sabbaten en dag som var innviet til Gud da menneskene ikke hadde lov til å arbeide til egen fortjeneste. Jesus krasjet stadig med Fariseerne fordi han nektet å holde opp med å utføre sitt apostolat på sabbaten. Konflikter oppstod da disiplene hans gned korn ut av aks (Matt.12.1-8), da Jesus helbredet en man med en vissen hånd i synagogen (Mark. 3.6), da han helbredet en mann med vattersott (Luk.14.1.6), og da han ga synet tilbake til en blind mann ved Siloa (Joh.9.1-16). Jesu mest revolusjonerende utsagn i denne diskusjonen var dette: "Sabbaten ble til for menneskenes skyld, og ikke mennesket for sabbatens skyld" (Mark.2.27). Med andre ord ligger ikke sabbatens verdi i den selv, ved at den er en "hellig" tid på en eller annen måte, men i at den tjener menneskets behov.

Mens de Gammeltastamentlige prestene måtte ofre jevnlig ved spesielle hellige tider, ofret Kristus for alle tider sitt altomfattende offer (Heb.9.25-28). Ved Jesu død er sabbaten og alle disse hellige tidene blitt meningsløse (Gal.4.8-11). Fra nå av kan hvilken som helst dag eller tidspunkt på dagen være den riktige tid for bønn og feiring. Den kristne praksisen med å feire Nattverden på den første dag i uken fordi Kristus stod opp på den dagen (Joh.20.1) førte til praksisen med Messe på søndager. Men søndagen var ikke den nye "sabbaten" for dem. Det er enda en beklagelig tilbakevending til gammeltestamentlig tenking at kristne i senere århundre, og spesielt i Protestantiske kirker, gikk tilbake til å overholde søndagen etter fariseisk mønster.

Når vi nå har sett hans holdning til hellige tider og steder, vil vi ikke bli overrasket over å se den samme holdningen til det hellige presteskap. Han avskaffet presteskapet som en hellig institusjon. Han tilhørte selv ikke det Aronske presteskap. Som representant for alle mennesker, avskaffet han den prestelige verdighet som var knyttet til kjødelig arv. Han etablerte et nytt presteskap som bygget på "et uforgjengelig livs kraft" (Heb. 7.16)

Den gammeltestamentlige oppfatning av presteskapet var så fremmed for Kristus at vi aldri hører ham bruke begrepet om seg selv eller sine etterfølgere. Faktisk er det kun i brevet til Hebreerne at Kristi "presteskap" drøftes i klare ord og sammenlignes med presteskapet i det Gamle Testamente (se spesielt Heb. 5.1-4, 7.26-28). Kristus betrodde en spesiell oppgave til apostlene sine og deres etterfølgere, men han ville ikke sagt seg enig i at denne tjenesten skulle oppfattes som at en ny hellig gruppe skulle opprettes slik de hadde gjort i Gammeltastamentlig tid. Senere har Kirken støttet en slik atskillelse (med "hellige" ornater, geistlige høyheter og statusbehengte privilegier) som sikkert ville ha opprørt ham og skuffet ham.

Kristus innførte et presteskap som alle har del i gjennom dåpens verdighet.

Kristus utøvde sin prestetjeneste ved å ofre seg selv på Golgata og ved å forkynne. For å videreføre disse to tjenestene, må hver disippel bære sitt kors (Matt. 16.24); hver enkelt etterfølger må bære vitnesbyrdet om ham selv gjennom forfølgelse og død (Matt. 10.16-22). Alle kristne er derfor medlemmer av Kristi kongelige presteskap (1.Pet. 2.5-9). Alle kan kalles "til prester for Gud, sin Far" (Åp.1.6), "Guds og Kristi prester" (Åp. 20.6). Til sammen blir disse gjort til "et kongerike og til prester for vår Gud" (Åp. 5.10)

Dette alminnelige presteskap blir gitt gjennom dåpens sakrament. Vi skal merke oss at denne dåpen er nøyaktig den samme for hvert enkelt menneske. Det er absolutt ingen forskjell på dåpen som gis til kvinner. Paulus slår fast at dåpen til Kristus overgår og utsletter alle sosiale forskjeller som finnes i menneskeheten. "Alle er dere jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus. For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus." (Gal. 3.26-28)

Ordinasjonen til det sakramentale presteskap er en forlengelse av det grunnleggende offer og den profetiske del som ble gitt allerede i dåpen. Selv om det tjenende presteembedet legger til en ny funksjon til kreftene som allerde er mottatt i dåpen, og på denne måten blir noe vesentlig mer enn dåpen, er det på samme tid i bunn og grunn forbundet med den.

'Selv om de er vesensforskjellige, ikke bare i grad, er det alminnelige presteskap og det tjenende eller hierarkalske presteskap ikke desto mindre lovmessig knyttet til hverandre; hver på sin måte deler de det samme presteskap i Kristus.’

Vatican II, Lumen Gentium, no 10.

Når Konsilet sier at delaktigheten i Kristi presteskap ved sakramentet Hellig Ordinasjon er vesensforskjellig, betyr det at dåpen i seg selv ikke gir rett til tjenesten å forkynne, styre og gi offer i Kristi navn. Den mener ikke å si at det for Hellig Ordinerte finnes et annerledes sett med verdier som krever dyp innsikt som gjelder.

Hva som enn måtte kreves for ordinasjon til tjenesten, kan det ikke være noe "hellig" som gjør en person mer egnet i utgangspunktet enn en annen. Vatikan II nevner dette spesielt.

"Det finnes en felles verdighet som har sitt opphav i deres gjenfødelse i Kristus, en felles nåde som barn, et felles kall til helliggjørelse, en frelse, ett håp og udelt barmhjertighet. I Kristus og i Kirken er det derfor ingen forskjell ut fra rase eller nasjonalitet, sosial rang eller kjønn... Men etter Kristi vilje er noen utrustet til å være lærere, som utlegger mysteriene, og er pastorer for de andre, men likevel forblir det en sann likhet mellom alle med hensyn til verdighet og de gjerninger som er felles for alle de troende i oppbyggingen av Kristi Kropp.”

Vatican II, Lumen Gentium, no 32.

Men hvis kjønn ikke kan være en begrensende faktor som en "hellig" realitet eller som en levning av ulikhet før dåpen, hvordan kan det ha noen betydning for nivået av det sakramentale symbol?

Konklusjon

Skriften lar oss ikke konkludere med at forskjellen i kjønn spiller noen rolle i Kristi presteskap. Kristus erstattet et presteskap som var grunnet på hellighet med et presteskap som var grunnet på nåde. Det ville være ulogisk å påstå at forskjellene som vaskes bort i dåpen skulle bli gjenopplivet i det sakramentale presteskap. Hvis hver enkelt kristen gjenspeiler Kristus gjennom hans eller hennes liv, synes det ikke å være noen grunn for at ikke enhver kristen kunne representere ham i nattverden.

Det sakramentale tegn på presteskapet er den menneskelige personlighet til den ordinerte presten, enten det er mann eller kvinne. Den Hellige Skrift lærer ikke uttrykkelig at kvinner kan ordineres.Men det synes som en logisk slutning ut fra Kristi presteskap, at kvinner kan og bør få del i det sakramentale presteskap.

Fra "Did Christ Rule out Women Priests?" (Utestengte Kristus kvinnelige prester?) av John Wijngaards, McCrimmon's, Great Wakering 1986, s. 64-68.

Relaterte emner:

John Wijngaards
oversatt av Sigbjørn Rønning


Drop me a line! Klikk her hvis du vil støtte min kampanje for kvinnelige prester.

Wijngaards Institute for Catholic ResearchThis website is maintained by the Wijngaards Institute for Catholic Research.

The Institute is known for issuing academic reports and statements on relevant issues in the Church. These have included scholars' declarations on the need of collegiality in the exercise of church authority, on the ethics of using contraceptives in marriage and the urgency of re-instating the sacramental diaconate of women.

Visit also our websites:Women Deacons, The Body is Sacred and Mystery and Beyond.

You are welcome to use our material. However: maintaining this site costs money. We are a Charity and work mainly with volunteers, but we find it difficult to pay our overheads.


Visitors to our website since January 2014.
Pop-up names are online now.



The number is indicative, but incomplete. For full details click on cross icon at bottom right.


Please, support our campaign
for women priests
Join our Women Priests' Mailing List
for occasional newsletters:
Email:
Name:
Surname:
City:
Country:
 
An email will be immediately sent to you
requesting your confirmation.

 

Vennligst, oppgi at dette dokumentet
er publisert av www.womenpriests.org!