KVINNELIGE PRESTERS? JA!header

Responsive image

INNGANG

GRUNNER

MOT PAVEN?!

DEBATT

MENY

Nederlands/Vlaams Deutsch Francais English language Spanish language Portuguese language Catalan Chinese Czech Malayalam Finnish Igbo
Japanese Korean Romanian Malay language Norwegian Swedish Polish Swahili Chichewa Tagalog Urdu
------------------------------------------------------------------------------------
Jesu åndelige vekst

Jesu åndelige vekst

Scriptural Meaning!

The literal senseRationalizations!Intended ScopeLiterary FormsMeaning of a text

En Meditasjon

Kanskje vi er av den oppfatning at Jesus selv ikke behøvde å gjennomgå noen prosess med åndelig fordypelse. En slik tanke ville være feil. Den motsies av alle indikasjoner vi kan skimte i evangeliene, og ikke minst av den klare uttalelsen at Jesus vokste i visdom og alder. (Luk. 2.52). Fordi han var sant menneske i ordets rette forstand, måtte Jesus reflektere over ting for å la den nye erfaringen bli en del av sin selvoppfatning, for å styrke sine idealer og nære sitt hjerte og sinn med nye bilder. Jesus var den mest intelligente, åpne, følsomme, ivrige, vitebegjærlige religiøse leder som noen gang har levd. Hvis hans menneskelighet, slik vi mener, representerte "Guds herlighet og utstrålingen av hans vesen" (Heb. 1.3), reflekterte den også den ukuelige vitaliteten hos Gud. Samtidig som han var en av oss, trengte Jesus å lære at "Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led." (Heb. 5.8). Og nødvendigheten av å lide var nettopp en meget oppskakende oppdagelse Jesus gjorde.

Foruroligende forvarsel

Fordi evangeliene gjenforteller hendelser mer i en systematisk enn en kronologisk rekkefølge, er det vanskelig å finne den nøyaktige rekkefølgen av hendelser som førte til denne oppdagelsen. Det er mulig at det var konfrontasjonen med de skriftlærde og Fariseerne som startet det hele. Jesus nektet å akseptere fariseernes tolkning av sabbatshvilen. Han helbredet mennesker på sabbaten. Da han helbredet en mann som var delvis lam, "ble de fra seg av raseri, og de begynte å samtale med hverandre om hva de skulle gjøre med Jesus." (Luk. 6.11). Loven foreskrev dødsdom for den som brøt sabbatsbudet, så det var å drepe ham de tenkte på. Denne trusselen ble enda mer klar for Jesus da nyhetene om Døperen Johannes' død nådde ham. Han trakk seg tilbake til et øde sted der han kunne tenke og be. Der, i nærheten av sin Far, må den uunngåelige konklusjonen ha gått opp for ham: Hvis jeg fortsetter min tjeneste på denne måten, kommer de sikkert til å ta livet av meg.

“Ja, jeg sier dere at Elia allerede er kommet, men de ville ikke vite av ham og gjorde med ham som de selv ville. På samme måte skal de også la Menneskesønnen lide." (Matt. 17.12).

Det er lett å snakke om det nå, men for Jesus må det ha kommet som et sjokk. Den fiendtlige holdningen fra de skriftlærde må ha såret ham dypt. Utsiktene til å måtte møte smerte og ydmykelse oppskaket ham. Og mest av alt må trusselen om å kanskje mislykkes ha virket overveldende. Var det ingen annen utvei? Hvilken retning ville Ånden at han skulle gå? Hvordan kunne han være trofast mot oppdraget sitt? Hvordan kunne han sikre at riket ble opprettet, uansett hva som skjedde med ham? Jesus måtte ta hele sin situasjon opp til ny vurdering, sine motiver og idealer, sine følelser og tenker. Da han i bønn og indre kamp kom til at han skulle akseptere sin forestående død som en del av oppdraget sitt, kom han til et dypere nivå i sitt åndelige liv. Han lærte; han vokste i visdom og alder, han ble mer sann mot seg selv.

Å prøve å trenge inn i Jesu sinn er opplagt ikke enkelt. Vi overforenkler nødvendigvis alle tankene og følelsene som kastet ham fram og tilbake. Sikkert er det at tanken på mulig motstand må ha vært der allerede i Nasaret da han forberedte seg til tjeneste. Men hvis vi, for ettertankens skyld, forenkler saken litt, kan vi si at lidelsens inntreden i hans tankemønstre betydde et viktig nytt steg for Jesus i hans indre liv. Hva gjorde ham i stand til å ta dette steget? Fra hvilken kilde hentet han bildene og tankene som gjorde ham i stand til å se sin tjeneste i dette nye lyset? Svaret er enkelt og liketil: fra inspirasjonen i skriftene. Eller sagt med våre ord, fra det Gamle Testamente. Det er her vår analyse av Jesu progressive selvforståelse umiddelbart blir relevant i våre betraktninger.

Hymnen om den lidende Guds tjener (Jes. 52.13-53.12) formet sikkert Jesu tanker. Men andre tekster fra det Gamle Testamente var like viktige. Følgende hendelse viser det:

“Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette [om sin lidelse og død], tok han med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be. Og mens han bad, ble hans ansikt helt forandret, og hans klær ble blendende hvite. Med ett stod det to menn og samtalte med ham; det var Moses og Elia. De viste seg i herlighet og talte med ham om den avslutning hans liv skulle få i Jerusalem. ” (Luk. 9.28-31).

Hva skjedde på det ensomme fjell? Hvorfor viste Moses og Elia seg?

Forbilder og lidelsesfeller

Bibelkommentatorer forteller oss at Moses og Elia representerte loven og profetene. Jesus var oppfyllelsen av dem begge. Sant. Men denne slags kommentarer går glipp av det psykologiske aspekt av det som skjedde. Jesus gikk opp på fjellet for å be. Hans sinn var fylt av sjokk med tanke på de kommende lidelser. Avgjørelsen om å fullføre sitt oppdrag "inntil døden" tok tak i ham, men han trengte å klargjøre sin visjon og styrke sin beslutning. Derfor gikk han dit opp for å be. Og mens han bad, søkte han etter eksempler fra en inspirerende fortid som kunne hjelpe ham, som kunne vise ham hvordan han skulle forholde seg til utfordringen. Han kom til å tenke på Moses og Elia.

Jesus tenkte på hvordan Moses hadde møtt Gud i den brennende busken, hvordan han hadde blitt sendt for å føre Guds folk ut av Egypt. Han så med sin tankes øye hvordan Moses protesterte: "Hvem er vel jeg? Kan jeg gå...?" (2.Mos. 3.11). Han gjenopplevde Moses sin kamp med Farao, og Moses sin kamp med folket:

“Han sa til Herren: Hvorfor gjør du din tjener så vondt? Hvorfor har du ingen godvilje for meg, siden du legger på meg den byrden å sørge for hele dette folket? Er det jeg som har født hele dette folket, siden du byr meg å ta det ved barmen, likesom en amme tar et spedbarn, og bære det til det landet som du lovte deres fedre?" (4.Mos. 11.11-12).

Han følte Moses sin skuffelse da folket satte opp gullkalven, hans forargelse, kval og sinne. Men tross alt, og gjennom det hele, erfarte han Moses sin glede over å få lov til å være så nær Faderen. Han så levende for seg hvordan Moses, også på et høyt fjell, erfarte Guds nærvær.

"Jeg vil gå forbi deg i all min godhet og rope ut for deg mitt navn, Herren. For jeg er nådig mot den jeg viser nåde, og barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over. "Du kan ikke få se mitt ansikt," sa han, "for det menneske som ser meg, kan ikke leve." Siden sa Herren: "Se, her er et sted tett ved meg; still deg der på berget! Når så min herlighet går forbi, vil jeg la deg stå i fjellkløften, og jeg vil dekke deg med min hånd til jeg er kommet forbi. Så vil jeg ta min hånd bort; da kan du se meg bakfra; men mitt ansikt kan ingen se." (2.Mos. 33.19-23).

Og Jesus visste at det var denne nærheten til Faderen som hadde båret Moses gjennom det hele, helt til slutten av hans tjeneste.

Så tenkte Jesus på Elia. Hvordan han hadde rømt fra sitt eget land da det var tørke. Hvordan han konfronterte Baal-profetene på Karmel. Og hvordan Elia etter seieren over dem måtte flykte en gang til. Han så ham der han lå i ørkenen under skyggen av et tre og sa til Gud: "Nå er det nok, ... ta mitt liv, Herre! Jeg kan like gjerne være død" (1.Kong. 19.4). Men igjen så han trøst i Elias sitt møte med Gud. Der, i hulen på Guds hellige fjell, opplevde Elia Guds nærvær.

HERREN gikk forbi og sendte en rasende vind som kløvde fjell og knuste knauser - men HERREN var ikke i vinden. Vinden sluttet å blåse, og så kom det et jordskjelv - men HERREN var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet kom det en ild - men HERREN var ikke i ilden. Og etter ilden kom det en svak hviskende stemme. Da Elia hørte det dekket han sitt ansikt med kappen og gikk ut og stod ved inngangen av hulen (1.Kong. 19.11-12).

Dette var hans opplevelse, og Jesus visste at det hadde gitt Elia styrke til å fortsette sin tjeneste.

Begeistring og nytt mot

Jesus selv ble tatt med i en trance. "Der ble hans utseende forvandlet for øynene på dem; hans ansikt skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset." (Matt. 17.2). Guds nærvær omsluttet ham, slik det hadde gjort med Moses og Elia tidligere. Og Jesus følte den stadfestelsen som disse to store profetene hadde følt. Han hørte Faderen si: "Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i. Hør ham!" (Matt. 17.5). Faderen stadfestet på denne måten på nytt som den nye Moses og som sin messianske tjener, og ga Jesus den ledelse og indre støtte som han trengte. Fra nå av vendte han sitt ansikt resolutt mot Jerusalem for å møte sin utfordring rett på. Hans møte med Moses og Elia hjalp ham til å gjøre dette.

Ved dette punkt kan vi, som barn av vår tid, spørre: Viste Moses og Elia seg for Jesus i fysisk forstand? Kanskje gjorde de det. Men det synes like sannsynlig at Jesus hadde et åndelig møte med dem. Hans samtale med Moses og Elia kan ha vært et meget intenst, personlig møte - så intenst at han følte at de nesten var fysisk tilstede. Jesus fortalte dette til de tre apostlene og i senere tradisjon er det blitt formulert som om de to profetene var tilstede som fysiske personer. Vi finner en lignende utvikling i fristelseshistoriene som Jesus opplevde i form av en velkjent åndeskapning, som senere er tatt med i evangeliene som virkelige hendelser. En slik tolkning av Jesu møte med Moses og Elia reduserer ikke historien om forklarelsen. Om Jesus snakket med dem i synlig form eller i et åndelig møte, forandrer ikke det som skjedde: Han fikk trøst og styrke ved det han hadde opplevd. Og på samme måte som Moses og Elia før ham, ble Jesus så fylt av Faderens nærhet til ham at han nå tillitsfullt kunne møte og akseptere døden. Peter gir denne bekreftelsen som en sum av forklarelsens opplevelse.

"... vi var øyenvitner og så hans guddommelige storhet. For han fikk ære og herlighet av Gud Fader den gang røsten lød mot ham fra den høyeste herlighet: "Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i." (2 Pet. 1.16-17).

Fortidens rolle

Fra denne hendelsen i Jesu liv kan vi lære mange ting. Vi ser at han måtte vokse og komme til dypere forståelse og overgivelse. Vi ser også at skriftene ga ham den inspirasjonen han behøvde. Det var ved hans gjenopplevelse av Moses og Elia sine opplevelser Jesus forberedte seg til den spesielle åpenbaringen hans Far skulle gi ham.

Fra: ‘Ancient Prophets on My Mountain’ i Inheriting the Master's Cloak av John Wijngaards, Ave Maria Press, Notre Dame 1985, s. 83-88.

John Wijngaards
oversatt av Sigbjørn Rønning

Drop me a line! Klikk her hvis du vil støtte min kampanje for kvinnelige prester.

Wijngaards Institute for Catholic ResearchThis website is maintained by the Wijngaards Institute for Catholic Research.

The Institute is known for issuing academic reports and statements on relevant issues in the Church. These have included scholars' declarations on the need of collegiality in the exercise of church authority, on the ethics of using contraceptives in marriage and the urgency of re-instating the sacramental diaconate of women.

Visit also our websites:Women Deacons, The Body is Sacred and Mystery and Beyond.

You are welcome to use our material. However: maintaining this site costs money. We are a Charity and work mainly with volunteers, but we find it difficult to pay our overheads.


Visitors to our website since January 2014.
Pop-up names are online now.



The number is indicative, but incomplete. For full details click on cross icon at bottom right.


Please, support our campaign
for women priests
Join our Women Priests' Mailing List
for occasional newsletters:
Email:
Name:
Surname:
City:
Country:
 
An email will be immediately sent to you
requesting your confirmation.

 

Vennligst, oppgi at dette dokumentet
er publisert av www.womenpriests.org!