KVINNELIGE PRESTERS? JA!header

Responsive image

INNGANG

GRUNNER

MOT PAVEN?!

DEBATT

MENY

Nederlands/Vlaams Deutsch Francais English language Spanish language Portuguese language Catalan Chinese Czech Malayalam Finnish Igbo
Japanese Korean Romanian Malay language Norwegian Swedish Polish Swahili Chichewa Tagalog Urdu
------------------------------------------------------------------------------------
Jesus Christ and Male Dominance

Jesus Kristus og det faktum at det sosialt var mannlig dominans

Scriptural Meaning!

The literal sense Rationalizations! Intended Scope Literary Forms Meaning of a text

Grunnen til at Jesus ikke valgte kvinner blant de tolv apostlene var hans behov for å tilpasse seg, i denne sammenheng, til den sosiale oppfatningen på den tid. For Jesu samtid var påvirket av en sosial og kulturell periode med mannlig dominans.

Hva gjelder saken?

Det faktum at Jesus ikke valgte en kvinne blant de tolv apostlene er et ikkeargument. I seg selv sier det ingen ting. Likevel stiller de Romerske dokumentene med rette spørsmålet om Jesus forholdt seg til holdningene i sin samtid angående kvinner eller ikke? For dette er gjort til en viktig sak i Roms argumentasjon. Gjennom dette prøver de å snu noe Jesus ikke gjorde til en absolutt og varig avgjørelse.

Men hva da med fakta?

Hvis Jesus brøt med de sosiale skikkene om mannlig dominans og likevel nektet å ta inn kvinner i apostelgruppen, kan vi ha en indikasjon på at han satte en varig norm. Men hvis Jesus ved å velge bare menn i apostelgruppen ble styrt av den vanlige praksis i sin egen tid, har vi absolutt ingen grunn til å anta at han hadde noe imot kvinner i tjenesten under andre omstendigheter. Og det sistnevnte er helt klart tilfelle.

Begrepet: “myte” angående fordom

Sosiologer og antroposofer snakker om "myter" som ligger til grunn for sosiale strukturer. Mannlig dominans baserte seg også på en slik myte.

En "sosial myte" er et kompleks av verdier, tro, praksis og populære oppfatninger som styrer samfunnet. Her bruker vi ordet "myte" i teknisk forstand. "Myter beskriver de strukturerte, overveiende kulturspesifikke, og felles språklig definerte begreper som gjør medlemmene i et kulturelt område i stand til å forstå hverandre og takle det ukjente... Myter uttrykker de sterke komponentene i språklig definerte systemer."

P.MARANDA, Mythology, Select Readings. Penguin Harmondsworth 1972, s. 12.

For å forstå temaene vi skal drøfte, kan det være nyttig å studere disse funnene av "sosial myte" angående mannlig dominans:

Framgangsmåte

Jeg vil komme med positive bevis for at Kristus holdt seg til sosial mannlig dominans på fire måter:

(a) Han holdt seg til det Jødiske bildet om en "far".
(b) Han aksepterte den Jødiske rollen for "ektemannen".
(c) Han snakket som om den Jødiske forståelsen av kjønnene var korrekt.
(d) Han måtte kjempe med den underordnede rollen som kvinnene spilte i religionen.

Med andre ord omveltet ikke Jesus det sosiale systemet der menn hadde dominans i det Jødiske samfunn. Han aksepterte dette systemet som et sosialt system for det det var verd, og handlet i henhold til det.

(a) Jesus og det Jødiske bildet av en "far"

For Jødene var mannen det udiskutable hodet i familien. Alle forhold var sentrert rundt ham. Hans kone og barn (spesielt han sønner) var ansett som hans mest verdifulle eiendeler. 

"Din kone er som et fruktbart vintre
der inne i ditt hus,
og dine sønner rundt ditt bord
er som unge oliventrær." (Sal. 128, 3)

Det var faren som hadde absolutt autoritet over barna sine og kunne avgjøre deres framtid (1.Mos. 43, 1-15; 2 Sam. 13, 23-27). Familiens eiendeler ble arvet av menn, ikke av kvinner. Bare hvis det ikke var noen menn tilbake, kunne en datter arve (4.Mos. 27, 1-11; 36, 1-12). Det var faren, som eneeier av familiens eiendom, som kunne dele ut til sine sønner (5.Mos 21, 15-17). Farens autoritet og den ulike behandlingen av sønner og døtre illustreres godt i følgende råd:

"Har du fe? Vokt dem.
Og dersom de er deg til nytte, da la dem bli hos deg.
Har du sønner? Da tukt dem
og bøy deres hals fra ungdommen av.
Har du døtre? Ta vare på deres legemer,
og ikke la ditt ansikt være lystig mot dem.
Gift bort en datter, og du har gjort en god gjerning;
men gi henne til en forstandig mann." (Sir 7. 23-25).

I Nytestamentlig tid var ikke den juridiske posisjonen til familiehodet endret. Jesus selv tar det som en klar selvfølge og går ut fra det som en realitet. I lignelsen om den fortapte sønn (Luk. 15.11-32), er det faren som deler eiendelene mellom sønnene sine. Den villige og den uvillige sønn blir tildelt arbeidsoppgaver av faren sin (Matt. 21.28-31). Jesus viser klart at han antar den Jødiske farsrollen som en realitet når han sier til fariseerne: "Djevelen er deres far og dere vil gjøre det deres far ønsker" (Joh. 8.44). Interessant i denne sammenheng er også Jesu egen forbindelse til Davids hus. Hvordan kunne Jesus bli kalt "Davids sønn" hvis Josef ikke var hans virkelige far? Var ikke hans mor Maria fra prestestammen som Sakarias og Elisabeth tilhørte (Luk. 1.36)? Evangeliet gir det typiske Jødiske svar på det, for selv om Josef ikke var Jesu fysiske far, var han hans juridiske far som Marias lovlige mann (Matt. 1.13-25). Dette ville virkelig overbevise Jødene om at han var en sann Davids sønn, men det innebærer helt klart en familierekke som ikke er gyldig i vår egen tid.

I alle sine lignelser forholder Jesus seg til den Jødiske tankegang der menn var familiens sentrum. Huseieren var alltid en mann. (Luk. 22.11). Det er mannen som bygger huset (Matt. 7.24-27). Det er mannen som beskytter huset sitt mot inntrengere (Matt. 12.29) og holder seg våken om natten for å ta tyven (Matt. 24.43). Det er mannen som tar hånd om eiendommen (Matt. 25.14-30), som har autoritet over tjenerne (Matt. 24.45-51) og som har kontroll med familiens forråd (Matt. 13.52).

(b) Mannens og hustruens rolle i Jesu eksempler

Ifølge Jødisk tankegang var kona nærmest eid av sin mann. Han hadde eiendomsrett over henne. "En god kvinne er en god eiendel" (Sir 26.3). "Mer enn perler er hun verd" (Ordspr. 31.10). I de ti bud er konen nevnt som en av folks eiendeler som må respekteres: "Du skal ikke begjære din nestes hustru, hans tjener eller tjenestekvinne, hans okse eller esel eller noe annet som hører din neste til." (2.Mos.20.17). Jeg er ikke i tvil om at en god ektemann pleide å elske sin kone og at forholdet mellom dem var mye mer menneskelig enn slike juridiske uttrykk kanskje gir inntrykk av. Høysangen vitner om denne mer menneskelige siden av bildet. Men eiendomsretten som mannen hadde over sin kone forble den juridiske grunnen som ekteskapets bånd ble bygget på. Ektemannen kunne praktisk talt oppløse båndene etter eget ønske (1.Mos. 16.1-6, 5.Mos. 24.1-4). I ekstreme tilfelle kunne han gi henne bort slik som Levitten som, under press, ga sin kone til folket i byen Gibea så de kunne forlyste seg med henne. Da den stakkars kvinnen døde på grunn av behandlingen hun fikk, ble byens folk fordømt for sin ugjerning; ikke Levitten som ga bort sin medhustru. (Dom. 19.1-30).

Når det er snakk om ekteskap, tar Jesus den manns-sentrerte tankegangen til Jødene for gitt. Han snakker om en konge som steller i stand bryllup for sin sønn, uten å nevne dronningen (Matt. 22.1-14). På bryllupsfesten er det ikke bruden, men brudgommen som feires. Bryllupsgjestene kalles "brudgommens venner" (Matt.9.15). De ti jomfruene venter ikke på bruden, men på brudgommen. Det er han som stenger de ukloke ute fra festen (Matt 25.1-13). Det er ganske naturlig for Jesus å si "Den som har bruden, han er brudgom" (Joh. 3.29). I en lignelse Jesus forteller nevner han at en manns kone og barn ble solgt som slaver for å betale gjeld (Matt. 18.25) og ramser opp kone og barn sammen med andre eiendeler som han kaller sine etterfølgere til å forlate for himlenes rikes skyld (Luk. 18.29). Er ikke dette mer enn nok bevis for at Jesus ganske enkelt aksepterte det sosiale forholdet mellom mann og kvinne slik han opplevde det i sin tid?

Befalingen til apostlene gir enda en bekreftelse på dette. Hvis Jesus hadde forkastet den sosiale myten om mannlig dominans, hvorfor fortsatte han så å styrke den? Apostlene antar også at mannen, som far, ektemann og husholder, utøver den absolutte autoritet innenfor familien. Menn skulle ha forståelse og respekt for sine hustruer (1.Pet. 3.7). En mann skulle elske sin hustru, fø henne og passe vel på henne (Ef. 5.21-33). Men hustruen er "den svakere part". Hun skulle være lydig mot sin mann, trofast og samvittighetsfull (1.Pet.3.1-7). Hustruen skulle underordne seg sin mann (Kol. 3.18, Ef.5.22). Selv om kvinnens posisjon som et likeverdig barn av Gud anerkjennes i noen tekster (Gal. 3.28), hadde de sosiale følgene av denne læren ennå ikke blitt en realitet.

(c) Jesus og Jødiske biologiske begreper

Det Jødiske systemet med mannlig dominans ble støttet av en misforstått tanke om seksuelle funksjoner. Vi vet at fosteret i livmoren er et produkt av en sammensmeltning av en mannlig spermie og et kvinnelig egg. Jødene visste ikke dette. De trodde spermien var fosteret. For dem er "spermie" og "ætt" samme ord (gr. Gal 3.16). Mens moren utførte en nyttig funksjon ved å ha en livmor, forble det faren som startet liv og var bærer av "ætten".

Jesus hadde naturligvis aldri tenkt å undervise om biologien bak sex. Men når han henviser til de seksuelle rollene til mann og kvinne i ekteskapet, bekrefter hans uttalelser den jødiske tankegangen. Han retter heller aldri på denne tankegangen når det nevnes av andre.

For Jesus var det også mannens rolle å produsere avkom å gi sitt såkorn. Jødene argumenterer med at de er Abrahams ætt fordi de er hans direkte avkom, og ikke født i hor (Joh. 8.39-41). Jesus aksepterer skikken med at en mann gifter seg med enken etter sin bror for å skaffe ham avkom, men sier at denne type praksis ikke vil fortsette i himmelen (Luk. 20.27-36). Jesus beskriver sølibat for menn som "har gildet seg selv", et ganske sterkt uttrykk for å si at sølibat er en frivillig avholdelse fra sin generative kraft (Matt 19.10-12). I beskrivelsen av Jesu egen fødsel går evangelisten inn på samme linje. Jesus er virkelig Guds sønn fordi Maria ikke ble gravid ved sæd fra en mann, men ved en guddommelig erstatning for det. "det som er avlet i henne, er av Den Hellige Ånd" (Matt.1.20). Kraften av Den Hellige Ånd kom over henne (Luk. 1.35). På denne måten er Jesu egen fødsel et eksempel på en perfekt guddommelig sønn, og som Johannes definerer som å være "født ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud." (Joh. 1.13).

Kvinnens rolle uttrykkes godt i uttrykket "Salig er det morsliv som bar deg og det bryst du diet." (Luk. 11.27). Jesus aksepterer dette synet selv når han beskriver Jerusalems framtidige tragedie da det vil bli sagt: "For det kommer dager da folk skal si: Lykkelige er de barnløse, de kvinner som ikke føder og ikke gir bryst!" (Luk. 23.29). En kvinne som ikke føder barn kalles ufruktbar: hennes morsliv er som ufruktbar jord som ikke kan ta imot frø. Elisabet ble kalt ufruktbar i denne betydning (Luk. 1.7, 25, 36). Når de snakker om åndelig gjenfødelse, spør Nikodemus: "han kan da ikke komme inn i sin mors liv igjen og bli født?" Jesus svarer at i himmelriket blir man født av "vann og ånd". For å si det vulgært, kan man si at i dåpens ekteskap handler Den Hellige Ånd som far og sår frøet, mens vannet er en mors mage (Joh. 3.4-8). Jesus benytter også den jødiske tankegangen når han beskriver sin lidelse og død. Hans død er som et hvetefrø som faller i jorden, dør i dens mage, men blir født igjen med mye frukt (Joh. 12.24). Den kval og pine som en fødsel innebærer vil bli glemt så snart et nytt barn blir født (Joh. 16.21). Selv om slike tekster ikke på noen måter er læremessige erklæringer, men kun inspirert undervisning, så beviser de uten tvil at Jesus i forbindelse med kjønnsrollene bekreftet synet til sine samtidige i alle slike spørsmål.

(d) Kvinner og tilbedelse

Myten som satte mannen på en pidestall hadde enorme konsekvenser for måten det Gamle Testamente forstod og praktiserte religion på. Menn og kvinner var så visst ikke betraktet som likeverdige partnere i religionen eller i pakten med Gud. Noen harde fakta kan kanskje hjelpe oss til å forstå følgene av denne tilstanden.

Ulikheten begynte ved fødselen. Hver gang et barn ble født, ble moren ansett som rituelt uren i en viss tid. Hvis barnet ble en gutt, var hun uren i førti dager; hvis det var en jente, i åtti dager (3.Mos. 12.1-8).Hver førstefødt av hankjønn som "åpnet mors liv" måtte løses ut ved et spesielt offer. En jente gjaldt ikke (2.Mos. 13.11-16). Alle guttebarn måtte omskjæres på den åttende dag etter fødselen. Dette var en viktig betingelse for å tilhøre Pakten, mer eller mindre en parallell til dåpen for å tilhøre kirken. Men det fantes ikke noe tilsvarende rituale for kvinner (1.Mos. 17.9-14). Alt dette underbygget troen på at Gud hadde inngått sin pakt med mennene, Israels "sønner". Kvinnene hadde bare indirekte del i Pakten, via sine fedre eller ektemenn.

En kvinne kunne ikke opptre som en selvstendig person, uavhengig, i kraft av seg selv innen religionen. En religiøs ed avgitt av en kvinne var kun gyldig hvis den ble bekreftet av hennes far eller mann (4. Mos. 30.2-17). Kvinner kunne ikke bære fram offer. Deres gang til templet for å tilbe var frivillig, ikke pålagt. "Tre ganger om året skal alle menn hos deg tre fram for Herren Gud." (2. Mos.23.17). Måten templet i Jerusalem var bygd på begrenset til og med kvinnenes tilgang til de sentrale områdene i helligdommen. Mens mennene kunne gå inn til "Israels forgård" som lå vendt mot det hellige sted som inneholdt brennalteret, måtte kvinnene bli utenfor i "kvinnenes forgård".

Som i styringsoppgaver, krig, familieliv og forretningslivet, var religionen også et område der menn møtte menn. Jahve selv ble billedliggjort som en mann. Tittelen han ble betegnet med var Konge, Hersker, Kriger, Dommer, Far, som tvers gjennom betegner et maskulint bilde. Profetene kunne snakke om ham som en ektemann som holder ut med utroskap fra sin opprørske kone, Israel (Hos. 3.1-5). Avgudsdyrkelse og tilbedelse av andre guder ble sammenlignet med utukt og utroskap (Esek. 16. 15-43). Og selv om kvinner kunne be til Gud og til tider også være hans talsmann (se profeter som Deborah, Dom. 4.1-9), var religion og åpenbaring hovedsakelig en møteplass mellom Gud, Mannen, og hans førstefødte sønn, den mannlige Israelitt. Ånden i dette er tydelig uttrykt i Guds ord til Job:

"Spenn beltet om livet som en mann,
så vil jeg spørre deg, og du skal svare." (Job 38, 3; 40, 7).

I religiøs sammenheng blir det klart at kvinner ikke kunne komme i betraktning som prester. Den Mosaiske Lov begrenser prestetjenesten til Aron og hans sønner (3.Mos. 8.1-36). Nødvendigheten av at en prest skal være mann er så opplagt for jødene at det i det Gamle Testamente ikke finnes en eneste tekst som uttrykkelig utelukker kvinner. Alltid når det snakkes om prester, fremstilles de som menn. Den enorme avgrunnen mellom prester og kvinner blir aller klarest uttrykt i den indirekte lovgivingen der presters "hellighet" sikres mot å bli gjort uren ved nærhet til kvinner. En prest måtte gifte seg med en jomfru. Han hadde ikke lov til å gifte seg med en kvinne som var vanhelliget ved prostitusjon eller skilsmisse (3.Mos. 21.7-9). En prestekone og hans datter kunne ete av hans mat, inkludert offerkjøtt (3.Mos. 22.13). Men noen spesielle offer var hellige. Bare menn kunne ete dem (4. Mos.18.1-10). Da David og hans medarbeidere var sultne og det ikke var noe annen mat å få tak i enn "vigslet brød" fra skuebrødene, ga yppersteprestene dem motvillig, og etter at de hadde forsikret seg om at de ikke hadde rørt en kvinne på flere dager (1. Sam. 21.4-6). I denne tankeverden var en kvinne i tjeneste ved alteret utenkelig.

Jesus tenkte selvfølgelig annerledes med seg selv. Han viste ved sin virksomhet stor personlig åpenhet mot kvinner. Kvinner og menn kom inn i Guds rike som likeverdige gjennom den samme dåp. Jesu holdning til kvinner inneholdt spirene til framtidens tjeneste, slik Lukas antyder i sitt evangelium. Men Jesus måtte forholde seg til folk på sin tid. Han kunne ikke starte en sosial revolusjon der og da.

Konklusjon: Jesus måtte tilpasse seg

Alle disse lovene var i kraft på Jesu tid. Alle religiøse ledere - enten det var prester, skriftlærde, fariseere eller rabbier - var menn. Hvis dette var det religiøse klima på den tid, trenger vi da å bli overrasket over at Jesus kalte bare menn som sine apostler? For å si det på en annen måte: å betro tjenesten til kvinner ville ha krevd en dyptgående sosial revolusjon, enda mer enn en religiøs reform. Selv om Jesus hadde ønsket å omvelte de sosiale strukturene i sin samtid, er det tvilsomt om han hadde kunnet oppnådd det på så kort tid. En flere hundre år gammel myte som er vevd inn i folks liv og tanker kan ikke rives opp med roten selv av en gudsmann som preket i tre år. Men Jesus ville ikke sette i gang en umiddelbar sosial frigjøring.

Selv om hans undervisning og frigjørende gjerning inneholdt prinsippene som gjør sann sosial likhet mulig, avstod Jesus selv fra noe direkte sosialt opprør. Han unngikk å bli dratt inn i en politisk kamp for uavhengighet. Han innså at diskriminering mot kvinner var en realitet i det samfunnet han levde i. Ved å velge bare menn til lederfunksjoner i sin Kirke, fulgte Kristus ganske enkelt de sosiale begrensningene som ble påtvunget ham av hans samtid.

Hva med eksemplene som Rom bruker for å illustrere Jesu “modige brudd med den etablerte skikk og bruk”? Les mitt svar her.

Jesus innførte et nytt religiøst prinsipp som setter kvinner på like for med menn i sitt Rike. At kvinner kan ta del i presteskapet gjennom dåpen. Dette har lagt grunnen for deres fulle tilgang til å ta del i det tjenende presteskap.

John Wijngaards
oversatt av Sigbjørn Rønning

Drop me a line! Klikk her hvis du vil støtte min kampanje for kvinnelige prester.

Wijngaards Institute for Catholic ResearchThis website is maintained by the Wijngaards Institute for Catholic Research.

The Institute is known for issuing academic reports and statements on relevant issues in the Church. These have included scholars' declarations on the need of collegiality in the exercise of church authority, on the ethics of using contraceptives in marriage and the urgency of re-instating the sacramental diaconate of women.

Visit also our websites:Women Deacons, The Body is Sacred and Mystery and Beyond.

You are welcome to use our material. However: maintaining this site costs money. We are a Charity and work mainly with volunteers, but we find it difficult to pay our overheads.


Visitors to our website since January 2014.
Pop-up names are online now.



The number is indicative, but incomplete. For full details click on cross icon at bottom right.


Please, support our campaign
for women priests
Join our Women Priests' Mailing List
for occasional newsletters:
Email:
Name:
Surname:
City:
Country:
 
An email will be immediately sent to you
requesting your confirmation.

 

Vennligst, oppgi at dette dokument
er utgitt av www.womenpriests.org!