Kristus brøt ikke direkte med den sosiale mannsdominans

Argumentene som er laget av Rom beviser ikke at Kristus brøt med den sosiale skikk på sin tid.

Roms Argumenter

"Jesus Kristus kalte ingen kvinne til å være en del av de tolv. Hvis han handlet slik, var det ikke for å tilpasse seg skikken på sin tid, for hans holdning mot kvinner var ganske annerledes enn det som var vanlig i hans miljø, og han brøt med den modig og bevisst.

• For eksempel, til stor forbauselse for sine disipler, snakket Jesus åpent med en Samaritansk kvinne (se Joh. 4, 27);
• han bryr seg ikke om den urene tilstanden kvinnen som led av blødninger var i ifølge loven (se Matt. 9, 20-22);
• han tillater en syndig kvinne å røre ved ham i Simon, fariseerens hus. (se Luk 7, 37-);
• og ved å benåde kvinnen som ble tatt i hor, mener han å vise at man skal ikke være strengere mot kvinners feil enn mot menns (se Joh. 8, 11).
• Han nøler ikke med å avvike fra Moseloven for å slå fast likheten i retter og plikter for menn og kvinner med hensyn til ekteskapets bånd (Mark. 10, 2-11; Matt 19, 3-9).
• I sin omreisende tjeneste var ikke Jesus omgitt bare av de tolv, men også en gruppe kvinner: "Det var Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder var fart ut av, Johanna, som var gift med Kusa, en embetsmann hos Herodes, og Susanna og mange andre; med det de eide, hjalp de Jesus og de tolv." (Luk. 8, 2-3).
• Stikk imot Jødisk mentalitet, som ikke tilla et vitnesbyrd fra en kvinne noen særlig rettslig verdi, var det ikke desto mindre kvinner som var de første som hadde det privilegium å se den oppstandne Herre, og det var de som fikk i oppdrag fra Jesus å gå med det første påskebudskap til apostlene selv (Matt. 28, 7-10; Luk. 24, 9-10; Joh. 20, 11-18) for å forberede disse til å bli de offisielle vitnene til oppstandelsen...

Vi må erkjenne at vi her har en samling sammenfallende indikasjoner som gjør det faktum at Jesus ikke betrodde det apostoliske oppdrag til kvinner desto mer merkelig.

Sitat fra Inter Insigniores

Svar

Dokumentet påstår at Jesus "bevisst og modig brøt" med holdningen til kvinner i sitt miljø. Men eksemplene som benyttes er ikke overbevisende. I hvert enkelt tilfelle innebærer Jesu avvik fra Jødisk skikk en bedømmelse av hellighet og synd, ikke en bedømmelse av kvinnens status.

I de fire tilfellene som nevnes der Jesus viste godhet mot kvinner: Den Samaritanske kvinnen, kvinnen som led av blødninger, kvinnen som vasket hans føtter, og kvinnen som ble grepet i hor, ligger godheten i Jesu gjerning i hans medfølende framferd mot personer som ble antatt å være urene på grunn av synd. At de var kvinner øker hans grad av medfølelse men endrer ikke handlingenes natur. Jesu medfølelse med syndige menn, slik som den lamme som ble firt ned gjennom taket, Sakkeus, den spedalske i Kapernaum, den kloke tyven osv. er ikke særlig forskjellige.

Kvinnene var de første til å se den tomme graven. Som dokumentet innrømmer, ville det ikke være riktig å snakke om dem som "vitner". I den offisielle listen over vitner til Jesu oppstandelse i 1. Kor. 15.3-8 er ikke kvinner nevnt. Fortellingen om den åpne grav stammer mest sannsynlig fra en liturgisk praksis nær Jerusalem (J. DELORME, 'Résurrection et Tombeau de Jésus,' in La Résurrection du Christ et l'Exégèse Moderne, ed. P. DE SURGY et al., Paris 1969, s. 105-51). Bare i senere tider er denne teksten brukt som argument. I harmoni med Jødisk tankegang blir apostlene så kalt inn for å fungere som offentlige vitner. (Matt. 28, 1-10; Joh. 20, 1-10). I dette kan vi ikke se noe avvik fra den etablerte jødiske skikk.

Teksten om skilsmisse er interessant. Fariseeren spør, "Har en mann lov til å skille seg fra sin hustru av en hvilken som helst grunn?" Mens de rabbinske lærde var delt i spørsmålet om graden av alvorlighet som måtte ligge til grunn for å skille seg fra sin hustru, slår Jesus fast at i et ideelt ekteskap bør man utelukke muligheten for skilsmisse. Legg merke til hvordan mannsdominansen er innbakt i det Jødiske spørsmålet. Ifølge Jødisk lov var skilsmisse en ensidig mannlig rettighet. En ektemann kunne skille seg fra sin kone, ikke en kone fra sin mann. I Matteus evangelium avviser Jesus skilsmisse men underforstått aksepterer han skilsmisse som en ektemanns rettighet. "Jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd." (Matt. 19.9). Dette er muligens den historiske måten Jesus svarte på og som underforstått illustrerer hvordan Jesus tilpasset seg det Jødiske synet på mannen som ekteskapets sentrum. (se også Matt. 5.31-32, der mannen igjen er sentral). Formuleringen i Mark. 10.11-12, som også snakker om en kvinne som skiller seg fra sin mann, er helt klart et unntak i forhold til Jesu tenkemåte, sett i forhold til Markus sitt Romerske publikum (H. C. KEE and F. W. YOUNG, The Living World of the New Testament, London 1960, s. 111-12). Ifølge Romersk lov kunne skilsmisse kreves både av mannen og hustruen. Med andre ord har vi her et eksempel på at Jesus er følsom for kvinners rettigheter; ikke et eksempel på at Jesus bryter med de sosiale mytene som sådan.

Jesus hadde naturligvis et nytt slags forhold til kvinner som jeg vil snakke om et annet sted. Spørsmålet er om han i disse forholdene til kvinner "bevisst og modig brøt" med den sosiale skikk på sin tid. Svaret er klart: Nei. Det er sant at Jesus en gang eller to gikk over grensene en Jødisk rabbi ville ha tillatt seg i sin omgang med kvinner. Som vi har sett før, kan dette forklares som medfølelse, en side ved Jesu generelle mangel på å følge rabbinsk tradisjon når barmhjertigheten krevde det av ham. (Matt. 9.12-13).

Men det er ingen tvil om et direkte angrep mot undertrykkelse. Jesus kjempet ikke for kvinnefrigjøring på samme måte som han snakket de fattiges sak. Han hadde jevnlige konfrontasjoner med fariseerne angående sabbaten og andre tradisjonelle lover. Ikke i en eneste nedtegnelse hører vi at han diskuterer tiltak for å frigjøre kvinner fra deres undertrykkelse. Spørsmålet om kvinnefrigjøring kom aldri opp. Det sosiale klima var ikke modent for det.

John Wijngaards
oversatt av Sigbjørn Rønning

Klikk her hvis du vil støtte min kampanje for kvinnelige prester.

Vennligst, oppgi at dette dokument
er utgitt av www.womenpriests.org!