KVINNELIGE PRESTERS? JA!header

Responsive image

INNGANG

GRUNNER

MOT PAVEN?!

DEBATT

MENY

Nederlands/Vlaams Deutsch Francais English language Spanish language Portuguese language Catalan Chinese Czech Malayalam Finnish Igbo
Japanese Korean Romanian Malay language Norwegian Swedish Polish Swahili Chichewa Tagalog Urdu
------------------------------------------------------------------------------------
Rasjonalisering

Rasjonalisering

Scriptural Meaning!

The literal sense Rationalizations! Intended Scope Literary Forms Meaning of a text

Regel 4. Vi må merke oss viktige utsagn fra forfatteren der han rasjonaliserer og bruker populære argumenter for å gi uttrykk for sine egne menneskelige meninger.

Det er stor forskjell på begrunnelse og rasjonalisering. Vi kan ha god grunn til våre holdninger og handlinger. Men noen ganger lurer vi oss selv. Vi liker ikke å innrømme at våre virkelige motiver er irrasjonelle. Så vi dikter opp grunner. Dette kalles "rasjonalisering": nemlig å hevde en troverdig grunn for å overbevise oss selv eller andre om at vår adferd skyldes virkelige motiver som er annerledes, motiver som enten er ukjente eller ubevisste.

Rasjonalisering er typisk menneskelig. Kan den Hellige Skrift være så menneskelig at den også inneholder "populære, oppdiktede, argumenter"? Svaret er: ja. For intet menneskelig er ukjent for skriften.

Vi skal drøfte rasjonalisering i fire trinn.

  1. Det menneskelige ansikt i Guds Ord.
  2. Rasjonalisering angående Guds straffedommer
  3. Tillegge Gud fiendtlighet mot andre nasjoner
  4. Rasjonalisering hos Paulus

Det menneskelige ansikt i Guds Ord

Hellige Skrifter er eksempler på guddommelig salvet handling gjennom menneskelige redskaper og former.

“På samme måte som Guds fysiske Ord ble som et menneske i alle ting 'men uten synd', slik ble også Guds ord, uttrykt i menneskelig språk, likt det menneskelige språk, uten feil."

Pius XII, Divino Afflante Spiritu, Denz. 2294 (3229-3230).

Når Jesus Kristus hadde talt hele dagen, følte han seg trett. Han hadde behov for å ete og drikke for å få igjen kreftene. I sin kropp erfarte Jesus alle menneskelige begrensninger. Han hadde heller ikke mer enn to hender og to føtter. Han kunne heller ikke være på mer enn ett sted om gangen. Han kunne kjenne på alle slags plager og sykdom som påvirker folk. Han valgte til og med å dø slik vi ville ha dødd i samme situasjon. Alle disse fakta viser hvor sant Guds Sønn ble menneske. Likevel tok ingen av disse begrensningene bort hans ubegrensede guddommelighet. Gud ville frelse oss ved hjelp av sin Sønns inntatte menneskelige natur!

Dette prinsippet med "det guddommeliges gjerning gjennom det menneskelige" virker på samme måte gjennom sakramentene som Jesus innstiftet. En prest kan ha blitt ordinert fra en hvilken som helst nasjon, sosial status, eller intellektuell bakgrunn. Presten kan ha mistet et øye eller en hånd; han kan ha gale vaner eller til og med være en synder. Likevel, når han velsigner, eller når han tilgir synd, virker Gud effektivt frelse gjennom ham. Nattverdsbrødet på alteret kan være firkantet eller rundt, det kan være laget av kanadisk eller nigeriansk hvete, det kan smake salt eller søtt, likevel vil det etter innvielsen effektivt og virkelig bestå av Jesus Kristus selv! Med andre ord, Gud virker gjennom menneskelige midler. De menneskelige begrensningene i midlene forminsker ikke på noen måte den guddommelige frelsen som formidles gjennom dem.

Dette teologiske prinsippet bør også anerkjennes for de Hellige Skrifter. Her virker også Guds frelse gjennom sanne menneskelige midler. De inspirerte bøker er i sannhet menneskelige, like mye som Jesu kropp og sjel, er Jesu prester og sakramenter i sannhet menneskelige. Bibelens ord bærer i seg alle begrensningene i menneskelige ord: de blir talt på bestemte språk; de er ufullstendige og unøyaktige; de er ufullkomne i stil og innhold. Også de inspirerte forfatterne hadde alle de typiske begrensningene som vanlige mennesker har: de forholdt seg til bestemte interesser og foretrukne syn; de oppfattet og uttrykte sannhet med mye forvirring og med en viss grad av selvmotsigelse. Likevel, til tross for at de er så sant menneskelige, framfører Gud effektivt og virkelig sitt eget budskap gjennom dem! Jo bedre vi lærer de Hellige Bøker å kjenne, jo bedre vet vi å sette pris på hvor menneskelige de er. Men dette kan ikke brukes som et argument mot at de er inspirert: like lite som Jesu sanne menneskelighet kan argumentere mot hans sanne guddommelighet.

Inkarnasjon betyr nedstigning. Guds uendelige kjærlighet fikk ham til å inkarnere det guddommelige budskap i Skriftens inspirerte ord. Gud ønsket å snakke til oss på en sann menneskelig måte. Guds invitasjon til menneskene var ikke å gi oss abstrakte dogmatiske teser. I stedet ønsker Gud å tale til våre hjerter. Han ville diskutere med oss, for å overtale, å true og be oss inntrengende. Han ville snakke til oss som en forelder som lærer sine barn.

Rasjonalisering, bruken av personlige oppfatninger og oppdiktede begrunnelser som en del av argumentasjonen, er en side ved Skriftens menneskelighet.

Rasjonalisering angående Guds straffedommer

I gamle dager var Israelittene fast overbevist om at enhver ulykke på en eller annen måte måtte forklares som straff for en spesiell overtredelse. Vi leser for eksempel at det var en hungersnød i Davids regjeringstid. Et hellig orakel ble kontaktet, og fastslo: "Det hviler blodskyld på Saul og hans ætt fordi han drepte folk i Gibeon." David undersøkte videre og fant ut at Saul, omtrent 10 år tidligere, hadde drept noen Gibeonitter. David gikk så til Gibeonittene og spurte dem hva de ville han skulle gjøre.

"Gi oss sju av etterkommerne hans, så skal vi bryte armer og ben på dem for Herren i Gibea, der Saul, Herrens utvalgte, hørte hjemme." (2. Sam. 21.6)

David samtykket. Han arresterte syv av Sauls sønner og utleverte dem. Gibeonittene hengte dem og lot likene deres råtne foran helligdommen i Gibea. Etter noen måneder ble kroppene tatt ned og begravet. "Etter dette hørte Gud bønnene som steg opp fra landet. (2. Sam. 21.14).

Når vi leser en slik hendelse, bør vi være ekstremt forsiktig når vi tolker den. Det ser ut som det var Gud som ønsket å hevne Sauls synd: "Herren svarte: 'Det hviler blodskyld på Saul og hans ætt fordi han drepte folk i Gibeon.'" (2. Sam. 21.1), og til slutt, "Etter dette hørte Gud deres bønner." Men vi vet fra mange andre eksempler at det ville være feil å tenke slik. Det vi ser i slike episoder er ikke en direkte åpenbaring, men en nedtegnelse av hvordan folk på den tiden (i dette tilfelle omkring år 1000 f.Kr.) tenkte om Gud. Det var deres rasjonalisering som det ville være feil av oss å betrakte som inspirert!

Guds reaksjon på slik tankegang er klar i andre fortellinger. De gamle Hebreerne var overbevist om at Gud ville straffe barn for foreldrenes synder. "Jeg lar straffen for fedrenes synd komme over barn i tredje og fjerde ledd, når de hater meg," (2. Mos. 20.5). I eksemplet om hungersnøden vi nevnte ovenfor, trodde de at Gud ville straffe Sauls barn for deres fars ugjerning. Men Gud korrigerte dette synet meget klart og detaljert. Profeten Esekiel (580 f.Kr.) erklærer utdypende at folk vil bli straffet for sine egne synder og belønnet for sine egne gode gjerninger. Når det gjaldt foreldrenes synder la han ikke fingrene mellom:

Dere vil kanskje spørre: "Hvorfor skal ikke sønnen bære farens skyld?" Jo, sønnen har gjort det som er rett og rettferdig; han har holdt mine forskrifter og levd etter dem. Derfor skal han beholde livet. Den som synder, han skal dø. Men en sønn skal ikke bære farens skyld, og en far skal ikke bære sønnens skyld. Den som gjør rett, skal få igjen for sin rettferd, og den som gjør ondt, skal rammes av sin ondskap. (Esek. 18.19-20)

Det samme prinsipp ble også lagt som en generell regel i Loven:

"Fedre skal ikke lide døden for det barna har gjort, og ikke barn for det fedrene har gjort. Enhver skal dø for sin egen synd." (5. Mos. 24.16)

Dette gir oss mye å tenke på! Da de uskyldige sønnene til Saul ble drept på grunn av deres fars synd, var det ikke dette Gud ba om. Det var hva Israelitten trodde han ville. Det var deres rasjonalisering. Og glem ikke at det var til dette innbilte bilde av Gud de tilskrev hungersnøden. De tenkte: Denne hungersnøden må skyldes en ugjerning vi har gjort, for hvorfor skulle Gud ellers straffe oss? Aha, det må være Sauls urettferdighet mor Gibeon. Hvis vi straffer Sauls sønner, vil Gud bli fornøyd og han vil ta straffen bort. Det var enda en rasjonalisering!

Vi vet nå at all denne tankegangen var feil. Hungersnøden var ikke en straff fra Guds side. Han var ikke glad for at Sauls sønner ble drept. Det eneste vi kan si er at Gud tolererte denne måten å tenke på til han fant det riktige tidspunkt til å korrigere det en gang for alle. Men merk: vi finner rasjonalisering åpenbart i Skriften!

Vi finner en lignende historie i 2. Samuel da en epidemi blir sett i sammenhen med at David hadde holdt folketelling. "Jeg har gjort en stor synd. Men ta nå bort din tjeners skyld, Herre," (2. Sam. 24.10). Men i den samme fortellingen i 1.Krønike, er det Satan som får skylda.

"Satan stod opp mot Israel og egget David til å holde folketelling i landet." (1. Krøn. 21.1)

Igjen finner vi den samme prosessen med rasjonalisering og tilskrivelse av årsak. Da en epidemi kom, så folket seg om etter en syndebukk. Det ble bestemt at det måtte være fordi David holdt folketelling. Senere ble de overbevist om at det måtte være Satan som hadde en finger med i spillet! Men å holde folketelling kunne umulig være synd. I den prestelige nedtegnelse av Israels vandring gjennom ørkenen, som ble nedskrevet århundrer senere, beskrives folketelling som en plikt.

[Herren sa til Moses:] "Hold manntall over hele Israels folk, hver ætt og hver familie for seg, og skriv opp navnene på alle menn, en for en. Du og Aron skal mønstre alle våpenføre menn i Israel som er tjue år eller mer, hver hæravdeling for seg." (4. Mos. 1.2-3)

"Da det var slutt på pesten, sa Herren til Moses og presten Elasar, Arons sønn: 'Hold manntall over hele Israels folk, familie for familie. Tell alle våpenføre menn i Israel som er tjue år eller mer!'" (4. Mos. 26.1-2)

Igjen kommer vi til den samme konklusjon: Til tross for hva folk trodde på Davids tid, skyldtes ikke epidemien at Gud straffet dem fordi David talte folket. Deres rasjonalisering var ikke riktig.

Da Jesus og hans disipler gikk utenfor templet i Jerusalem, oppstod et lignende tilfelle. Apostlene så en mann de visste hadde vært blind siden han ble født - et interessant tema for diskusjon blant Jødene. For, når de mente at en defekt måtte være straff for synd, visste de ikke hvem de skulle skylde på. Apostlene nevner saken for Jesus:

"Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?" Jesus svarte: "Verken han eller hans foreldre har syndet. Det skjedde for at Guds gjerninger skulle åpenbares på ham. (Joh. 9.2-3)

Blindheten skyldtes ikke noen sin synd. Tusener av mennesker blir født med defekt syn eller med et annet handikap. Dette skyldes ikke synd. Vi tar feil hvis vi leter etter en overnaturlig forklaring. Det skyldes et uhell i naturen. Men likevel tjente blindheten til mannen som satt utenfor templet en hensikt. "for at Guds gjerninger skulle åpenbares på ham."

Tillegge Gud fiendtlighet mot andre nasjoner

Israelittene og Moabittene levde side om side som svorne fiender. Kong Mesja i Moab rapporterer i sin berømte stela [830 f.Kr.] hvordan han beseiret Israelske byer, drepte menn, kvinner og barn "for å tilfredsstille Kemosj", sin Gud. Det ser ut som Israelittene utmålte en tilsvarende aksjon mot Moab, for vi leser at David "målte to snorlengder med folk som skulle drepes, og en full snorlengde med folk som skulle få leve."(2. Sam. 8.2).

Slikt fiendskap er kanskje naturlig i et menneskelig samfunn. Men hva skal vi mene om guddommelige lover som synes å innebære hat av dette slag? Det som virkelig skjedde var at Israels fiendskap mot deres naboer ble projisert mot Gud. De rasjonaliserte at Gud avviste disse folkene totalt. Angående Moab og Ammon foreskriver 5.Mosebok:

"Ingen ammonitt eller moabitt skal ha adgang til Herrens menighet. Selv ikke etterkommerne i tiende ledd kan noen gang være med i menigheten.... Du skal aldri, så lenge du lever, bry deg om deres velferd og lykke." (5. Mos. 23.3+6)

En lignende uforsonlig holdning gjaldt Amalekittene. Angående Amaleks motstand på ørkenvandringen, sier Loven:

"Når Herren din Gud lar deg få ro for alle fiender rundt omkring, i det landet ..., da skal du utslette minnet om amalekittene under himmelen. Glem ikke det! (5. Mos. 25.19)

Moses sa de skulle "gå til angrep på midjanittene og slå dem ned" (4. Mos. 25.17).Josva måtte sverge på at han skulle utslette hele befolkningen i de byene de beseiret (Josva 8.2). Saul forkastes som konge fordi han sparer noen Amalekitter (1.Sam. 15.17-24). Ubøyelig hat mot andre nasjoner rasjonaliseres og befales som en plikt! 4. Mos. 7.2 oppsummerer det slik: "Når Herren din Gud overgir dem til deg, så du vinner over dem, skal du slå dem med bann. Du må ikke slutte pakt med dem og ikke vise dem nåde." Er en slik unådig og fiendtlig ånd i harmoni med Guds befaling om at vi skal "elske vår neste som oss selv"?

Da kong Sidkias adelsmenn legger planer om å ta Jeremias liv, roper profeten til Herren. Vi kan forstå hans følelser når han nedkaller Herrens forbannelse over sine fiender. Han ber Gud sende hungersnød, sverd, pest og plyndrebander over dem. Og Jeremias stopper ikke bare ved å ønske dem materielle plager. Han fortsetter:

" Ta ikke bort deres skyld og utslett ikke deres synd for ditt åsyn" (Jer. 18.23)

Menneskelig sett kan man lett forstå slike følelser. Men samme slags bønner finner vi også i salmene - i bønner som skulle være eksempler og spesielt til velbehag for Gud! Ydmyke bønner lik de som følger her, virker fremmed for det å elske vår neste som vi vet er Guds vilje:

  • “Gud, slå tennene ut i deres munn, bryt løvenes tanngard i stykker, Herre!” (Sal. 58.7).
  • “La det bli mørkt for øynene på dem, så de ikke kan se! ” (Sal. 69.24).
  • “La glødende kull regne ned over dem” (Sal 140.11).
  • “Ingen skal vise ham troskap mer eller ynkes over hans farløse barn! ” (Sal. 109.12).
  • “Sæl er den som tar dine småbarn og knuser dem mot berget! ” (Sal. 137.9).
  • “Gi dem igjen for det de har gjort!” (Sal. 28.4).
  • “Gud, la dem bøte for sin skyld!” (Sal. 5.11).
  • “Herren skal minnes hans fedres skyld, hans mors synd skal ikke tas bort.” (Sal.109.14).

Israelittene som bad på denne måten rasjonaliserte at Gud var på deres side. Det var menneskelig, men ikke riktig. Faktisk er disse versene så støtende for vår kristne følsomhet, at den liturgiske reform av Vatikan II har utelatt dem fra breviarene. Viser ikke dette klart nok at rasjonalisering er en del av Skriften og at de faktisk bør behandles meget varsomt?

Rasjonalisering hos Paulus

Paulus rasjonaliserer ofte, vanligvis når han vil argumentere for et standpunkt og bruker alle slags grunner han kan komme på, noen mer treffende enn andre. Det er klart, ut fra Paulus egen uttrykksmåte i slike tilfeller, at han ikke vil bruke disse argumentene for sin egen skyld: de er bare "tanker" for å underbygge et standpunkt.

Jeg vil ta for meg fire eksempler fra Paulus sine brev. Vi finner alltid denne strukturen: (a) hovedpunkt, (b) grunner og rasjonaliseringer.

Selv om noen av brevene kan ha blitt skrevet av Paulus sine disipler, vil vi behandle dem som Paulinske, da de deler den samme karakteristiske måten å rasjonalisere på.

I Tit. 1.5-13 er hovedpunktet tydeligvis bekymringen for de "som ikke vil underordne seg (på Kreta), . . . Du må stoppe munnen på dem" (v.10). Forfatteren fortsetter:

  1. "En kreter, en av deres egne profeter, har sagt: "Kreterne har alltid vært løgnere, arge villdyr, grådige og late!" (v.12).
  2. "Det han sier er sant" (v.13).

Lærer forfatteren, under inspirasjon, at det er sant at Kreterne alltid er løgnere, arge villdyr, grådige og late? Klart ikke. Forfatteren legger bare til en menneskelig rasjonalisering.

I Rom. 1.18-32 beskriver Paulus det moralske forfall i den Gresk Romerske verden. Hovedpunktet han vil understreke er at verden er full av "ugudelighet og urett" (v.18). Blant grunnene han oppgir er følgende:

  1. De burde kjenne til den Ene Skaper, i stedet har de blitt avgudsdyrkere (v. 19-23).
  2. "Derfor gav Gud dem urenheten i vold, så de i sitt hjertes begjær skulle vanære kroppen sin." (generell seksuell fordervelse; v. 24-25).
  3. "Derfor overgav Gud dem til vanærende lidenskaper. Kvinnene gav seg hen til unaturlig kjønnsliv istedenfor det naturlige. På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv med kvinner og brente i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for at de var kommet slik på avveier." (v. 26-27).
  4. Generell utbredelse av synd og umoral (v. 28-32).

Den tredje illustrasjonen Paulus gir, angående homoseksualitet, er klart en rasjonalisering: en populær henvisning til den velkjente overdrivelsen av homoseksualitet i hellenistiske kretser som sjokkerte vanlige folk. Men denne teksten kan ikke brukes til å fordømme homoseksualitet som sådan. Det er først i våre dager at vi har oppdaget at 10% av menneskene er født med homoseksuelle tendenser, og Paulus hadde ikke i tankene å gå inn på noen pastoral veiledning for dem som er født homoseksuelle!

I 1. Kor.11.2-16 er Paulus sitt hovedpunkt at han vil at kvinner skal dekke til håret med slør når de deltar i den kristne forsamling. For å overbevise i dette (nokså trivielle) punktet, benytter han mange rasjonaliseringer:

  1. "Jeg vil dere skal vite at Kristus er enhver manns hode, mannen er kvinnens hode, og Kristi hode er Gud." (v.3)
  2. "Men en kvinne fører skam over sitt hode når hun ber eller taler profetisk uten å ha noe på hodet. Det er jo det samme som om hun var snauklipt...." (v.4-6).
  3. "Mannen må ikke dekke hodet, for han er Guds bilde og ære. Men kvinnen er mannens ære." (v.7).
  4. "For mannen ble ikke til av kvinnen, men kvinnen av mannen." (v.8).
  5. "Mannen ble heller ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens." (v.9).
  6. "Derfor må kvinnen for englenes skyld ha noe på hodet, som et myndighetstegn." (v.10). Paulinsk korreksjon: menn og kvinner er skapt likeverdig (v.11-12).
  7. "Døm selv! Sømmer det seg for en kvinne å be til Gud uten å ha noe på hodet? Lærer ikke naturen selv at det er en skam for en mann å ha langt hår, mens det for kvinnen er en ære? For håret er gitt henne som slør." (v.13-15).
  8. "Hvis nå noen vil lage strid, så skal han vite at vi ikke har en skikk som denne, og heller ikke Guds menigheter." (v.16).

Det er klart at Paulus stabler argumenter oppå hverandre, som han selv innser er rasjonalisering. Derfor kan det ikke rettferdiggjøres å bruke noen av disse rasjonaliseringene, spesielt ikke 3-5, som inspirert lære når det gjelder kvinnens underordning under mannen. Likevel gjorde Kirkens Fedre, Kirkens lovgivere og teologer det, og dette blir uttrykkelig gjentatt i ferske dokumenter fra Rom angående prestelig ordinasjon av kvinner!

I 1. Tim. 2.11-15 er poenget at "En kvinne skal ta imot læren i taushet; hun skal underordne seg." (v.11). Så legger Paulus til disse argumentene:

  1. " Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer, heller ikke å være herre over mannen; hun skal være stille." (v.12)
  2. "For Adam ble skapt først og så Eva." (v.13)
  3. "Og Adam ble ikke forført, men kvinnen lot seg forføre og brøt budet." (v.14)
  4. "Men hun skal bli frelst, igjennom sin barnefødsel, så sant hun holder fast ved tro, kjærlighet og helliggjørelse og lever som det sømmer seg." (v.15)

Her har vi helt klart masse rasjonalisering, som uttrykker en praksis (nr.1), bibelske grunner (nr. 2&3) basert på rabbinsk tolkede fordommer: både mann og kvinne ble skapt samtidig i Guds bilde (1.Mos. 1.26-27) og Adam var like skyldig (1.Mos. 3.6-7, 16-19). Desverre benyttes rasjonalisering også her til å innføre en varig og permanent diskriminering av kvinner!

"Resjonaliseringsloven" er nært beslektet til andre regler:

John Wijngaards
oversatt av Sigbjørn Rønning

Drop me a line! Klikk her hvis du vil støtte min kampanje for kvinnelige prester.

Wijngaards Institute for Catholic ResearchThis website is maintained by the Wijngaards Institute for Catholic Research.

The Institute is known for issuing academic reports and statements on relevant issues in the Church. These have included scholars' declarations on the need of collegiality in the exercise of church authority, on the ethics of using contraceptives in marriage and the urgency of re-instating the sacramental diaconate of women.

Visit also our websites:Women Deacons, The Body is Sacred and Mystery and Beyond.

You are welcome to use our material. However: maintaining this site costs money. We are a Charity and work mainly with volunteers, but we find it difficult to pay our overheads.


Visitors to our website since January 2014.
Pop-up names are online now.



The number is indicative, but incomplete. For full details click on cross icon at bottom right.


Please, support our campaign
for women priests
Join our Women Priests' Mailing List
for occasional newsletters:
Email:
Name:
Surname:
City:
Country:
 
An email will be immediately sent to you
requesting your confirmation.

 

Vennligst oppgi at dette dokument
er publisert av www.womenpriests.org!